Å GJØRE

Å gjøre handler ikke om å klare et mål. Det handler om å ta det første steget på reisen dit.

Å gjøre handler om forsøket, men betinger ikke at forsøket er en suksess.

Å gjøre er en aktiv handling og det krever at du står i deg selv og din aktivitet.

Å gjøre krever mot. Det krever styrke. Det krever et sprang ut i det ukjente; et steg ut i det kjente.

Det krever at du fortsetter selv om det er tungt og vanskelig.

Det krever at du finner motet og styrken til å stå imot dem som ønsker at du skal falle. De som ønsker å se deg på bakken der passiviteten har sitt hjem.

Der passiviteten har sitt hjem i frykten. I frykten for prestasjonen; i frykten for det ukjente; i frykten for fordommer og bedømminger; i frykten for en selv og ens evner; i frykten for andre.

Men det er også i frykten vi finner motet. Det er når vi gjør motstand mot frykten at handlingen får sin grobunn.

Det er når vi ser frykten som en mulighet fremfor en hindring at handlingen begynner å spire. Det er i muligheten handlingen spirer og gror; den blomstrer.

Blomstringen trenger ikke å være vakker. Den trenger ikke å være riktig.

Blomstringen trenger handlingen. Den trenger at vi gjør en aktivitet. At vi gjør noe og ikke lar oss bli passivitet.

At vi ikke lar oss bli en stein: Noe som eksisterer uavhengig av dens evne til å gjøre. Noe som eksisterer uavhengig av dens evne til å bevege eller bli bevegd.

Vi skal gjøre; Vi skal beveges; Vi skal bevege. Fremfor alt, skal vi blomstre.

Vi trenger ikke å være vakre, fantastiske eller perfekte. Vi trenger å gjøre.

Vi trenger ikke å finne det i andre, vi finner evnen til handling i oss selv.

Vi finner det i tankene; i følelsene; i opplevelsene; i smertene; i våre liv, vår eksistens.

Vi trenger ikke å være større eller bedre enn noen andre. Vi trenger ikke å være større eller bedre enn oss selv.

Det er ikke slik vi finner evnen eller styrken til å blomstre, til å gjøre.

Vi finner handlingen i motet, i oss selv.

Vi finner handlingen i oss fordi vi har evnen til å bevege og beveges.

Vi finner handlingen i oss fordi vi har evnen til å bevege oss selv.

I motsetning til en stein trenger vi ikke å finne evnen til å gjøre i andre, vi finner denne i oss selv.

Så hvis vi kan finne motet til å bevege oss, til å handle. Da kan vi begynne å spire. Da kan vi begynne å blomstre.

Hvis vi finner motet til å se frykten som en mulighet fremfor en hindring, da er vi klare til å gjøre.

Og da gjør vi.