UNDER OVERFLATEN

Når man sitter midt i en dam og ser inn mot land, hva er det man ser da? Et myldrende liv? En bakke helt brakk? Dramatikk? Ro? Paranoia? Trygghet?

Dammen i seg selv virker stille. Men kanskje den heller er stille før stormen enn stille i seg selv? At dammens essens virker stille, rolig og trygg over overflaten, men ikke er det om man tørr å dykke ned i den. Dykke med hodet først ned i dypet.

Hva er det du så finner under vannet, under dammens tynne skorpe? Finner du et myldrende liv? En helt brakk bunn? Dramatikk? Ro? Paranoia? Eller trygghet?

Dramatikk sier du? Hvem er du til å bestemme hva som er dramatikk som utspiller seg under overflaten på et sted du ikke hører hjemme? Hvordan vet du at dette ikke er ro? Hvordan kan du skille dramatikk fra ro når du så vidt har dukket under overflaten?

Forutantakelser sier du? Ja, slike bestemmelser, tendenser og veivisere er nyttige til å skulle kunne beskrive noe ytre – noe ukjent. Men da får du bare den ytre – den ukjente observatørs – oppfatning av tilstanden til dammen under overflaten. Og hvem er du til å fortelle dammens tilstand til dine omgivelser som ikke er en del av dammen selv?

Du er kun en besøkende, kun til stede i dammens eksistens om så i et kort øyeblikk. Øyeblikket kan virke dramatisk for deg, men for dammen selv – i dammens essens – kan det være ro som preget dammens tilstand den lille stunden du dukket hodet under vannskorpen.

Hva er dammens essens uten en observatør? Den trenger ikke være noe som helst i en menneskelig forstand. Dens essens kan være at den eksisterer som del av den fysiske verden i en gitt periode av denne verdenens eksistens …

Hvem er du til å bestemme hva som utspiller seg under overflaten etter å kun ha tatt del i situasjonen i noen sekunder? Etter å kun ha «dyppet» hodet under overflaten?