SMERTEN I Å HJELPE ANDRE

Innimellom blir vi fremstilt for paradokser. Et paradoks er en situasjon eller en påstand hvis sannhet virker selvfølgelig for oss, men som viser seg å være usann ved nærmere undersøkelser. Det oppstår en konflikt mellom hva teorien sier og hva fornuften din sier om tematikken du står ovenfor. Måten det fremstilles at vi skal hjelpe mennesker med skadelig oppførsel uten å bli skadet selv er et eksempel på et paradoks. For, hvordan skal vi hjelpe et menneske med sterke smerter uten å selv få eller kjenne på smerter selv? Hvordan skal jeg gå frem for å ikke bry meg for mye om det mennesket jeg har foran meg, og samtidig yte mitt beste og tilby den beste hjelpen jeg kan?

Jo, du skal utvise empati: evnen til å leve seg inn i andres indre liv ved å innta deres perspektiv. Du skal altså hengi deg til personen du møter og la dens perspektiv bli til ditt uten å dømme, uten å endre, og uten å handle på en måte som ikke passer inn i den andres liv og situasjon. Du skal altså ta del i den andres smerte på en slik måte at den føler seg sett og forstått. Du skal legge deg selv til side i øyeblikket og kun fokusere på den du har foran deg. Hvordan skal jeg klare å ikke bli slukt av denne personens smerte når jeg samtidig skal ta den inn over meg? Hvordan skal jeg hindre at jeg blir til den personen jeg skal hjelpe hvis jeg skal ta inn over meg og forstå dens situasjon og dens smerte på en empatisk god nok måte?

Det er noe paradoksalt ved å skulle hjelpe noen på en måte hvor dens smerte blir sett og forstått på en god nok måte, og å samtidig ikke skulle bli slukt av denne smerten selv. Det er paradoksalt fordi måten vi da går frem for å hjelpe en person med smerter er å sette seg inn i dens situasjon og med dette på sett og vis tilegne seg smertene for å kunne vise at du forstår. Det er et empatisk ideal i å skulle hjelpe noen godt nok. Du skal hjelpe personen på dens premisser, men risikerer med dette å ikke kunne beskytte dine egne grenser. Dine grenser kan for eksempel være at du har kapasitet til å lytte til noens tragiske historie i tretti minutter, men så tar hele historien fire timer å fortelle. Hvordan skal du klare å beskytte deg selv samtidig som du skal utvise en empatisk forståelse av den andres situasjon?

Jeg kom ikke frem til et godt svar på dette i ung alder. I stedet valgte jeg å isolere meg selv. Jeg isolerte meg selv fra andres smerte for å ikke bli slukt inn i dem. I bunn og grunn isolerte jeg meg selv fra andres liv fordi alle har problemer, alle opplever smerte, og noen ganger oppleves det bare altfor mye. Jeg klarte ikke å utvise empati på en sunn måte og derfor valgte jeg å ikke utvise empati i det hele tatt. Empati opplevdes som mer skadelig for meg enn nyttig for personen med smerter som jeg skulle hjelpe. Hvordan hjelper du en person som har det så vondt at den blir slukt av dem uten å bli slukt selv?

Det er ikke godt nok å isolere seg selv. Det er en av to ekstremer: For mye empati og for lite empati. Først så utviste jeg for mye empati ved å forsøke å sette meg inn i den andres smerter godt nok til å kunne utgjøre en forskjell i vedkommendes liv. Etter at jeg ble kvelt av disse smertene valgte jeg å ikke bruke min empati i det hele tatt i møte med vedkommendes smerter i dens liv.

Men hvordan unngår jeg ekstremene? Man skal ikke la seg bli slukt av den man skal hjelpe. Man skal heller ikke isolere seg fra menneskene rundt en. Det er ikke i menneskets natur å være alene. Vi er sosiale vesener som trenger andre mennesker i våre liv. Det første steget, tror jeg, er å akseptere at det er smertefullt å hjelpe andre. Det gjør vondt å se andre oppleve smerte. Det gjør vondt å skulle delta i denne smerten, men jeg har erfart at det å akseptere at det gjør vondt gjør det litt enklere. Det andre steget, er å ta seg tid til å gå ut av den andres situasjon og inn i ens eget liv når hjelpen er gitt. Du skal ikke ta smerten med deg hjem, men heller etterlate den et annet sted. Et sted hvor ingen kan oppleve den samme smerten igjen. Det tredje steget, er å ikke miste den du er i møtet med situasjonen selv om du skal gi rom for den andres smerte. Du må fokusere på hva du kan bidra med i situasjonen fremfor å la deg bli slukt av smertene du utsettes for. Det er ikke din jobb å hjelpe personen med å opprettholde smertene, du skal heller hjelpe den med å gi slipp på disse smertene. Du skal hjelpe personen med å ikke oppleve smertene like intenst lenger. Du skal hjelpe den med å gå videre.

For vi skal ikke la oss bli slukt av andres smerter selv om vi hjelper dem. Du skal ta del i personens situasjon og hjelpe den med å gi slipp. Og hvis ikke personen selv klarer å gi slipp, skal du gi slipp for den. Du skal gi slipp for deg selv. Det er slik du beskytter deg selv i møte med andres smerter uten å rømme. Og nei, det er ikke smertefritt. Men det er sånn det skal være.