MENINGSTAPET

Hvorfor har du mistet meningen i deg selv?

Var det den dagen ikke alt gikk på skinner lenger og du ikke lenger kunne bli gitt meningen av andre?

Var det den dagen du ikke lenger klarte å prestere så den eneste verdien du så i deg selv forsvant?

Da nytteverdien ikke lenger fantes og du plutselig ikke var mer enn et objekt som opptar plass i rommet?

Da du ikke lenger klarte å stå og ta inn over deg hvor lite andre bryr seg om at du eksisterer hvis du ikke kan yte som alle oss andre.

For hva gjør du den dagen du ikke lenger er den som kan yte? Den som kan gjøre. Den som har en nytteverdi.

Hva gjør du den dagen du ikke lenger er et verktøy?

Hvor finner du verdien din da?

Var jeg ikke maskinen samfunnet sa jeg var?

Er jeg ikke et objekt som skal fungere på en bestemt måte?

Hva er jeg?

Er jeg faktisk et subjekt, et individ, med følelser og behov?

Er jeg ekte? Et ekte eksiterende vesen som trenger å bli lyttet til; å bli sett. Et ekte eksisterende vesen som trenger å utfolde meg selv som den jeg er.

Jeg tapte meg selv i møte med et samfunn hvor min verdi blir målt ut fra mitt potensiale for å være nyttig.

Og den dagen jeg ikke lenger var nyttig, tapte jeg min verdi og min mening.

Jeg følte at jeg ble noe meningsløst, noe helt uten verdi.

Og nå arbeider jeg med å vise meg selv at dette ikke er sant.