HVA GJØR EN?

Hva gjør en når en er så traumatisert at en ikke lenger kjenner den en er? Når speilbildet ikke er til å kjenne igjen; når smaken av mat blir borte; når en mister kontakten med følelsen av å være et fungerende fysisk individ. Hva gjør en da?

Forsøker en å «blende inn». Gjøre alt som normalt. Forsøker en å si ifra uten å være sikker på at en blir hørt? Utagerer en? Skrur en av sin persona slik at ingen kan fortsette å traumatisere det som er igjen? Forsøker en å bygge en ny persona for å skjule og dekke over den personaen som var der tidligere?

Hvordan arbeider en for å skape en egen forståelse av det knuste og ugjenkjennelige selvet en er blitt? Hvordan går en frem for å komme inn igjen i sfæren en blir ekskludert fra som resultat av den gjentakende traumen av å ikke kjenne en selv igjen når en ser det fysiske individet som møter en i speilet? Når maten som en gang var forbundet med noe godt, velsmakende og hyggelig ikke lenger smaker noen ting. Når en mister følelsene som knyttes til opplevelsen av å være et fungerende fysisk individ. Hva gjør en da?

Jeg flyktet. Jeg nektet å innse det som hadde skjedd. Og med det mistet jeg det selvet jeg en gang var. Nå sitter jeg igjen med delene av et knust speil og vet ikke hvordan jeg skal pusle det sammen igjen uten å ta mer skade.

Slik flykter det selvløse vesen fra sted til sted; situasjon til situasjon; væren til væren. Tar aldri med seg noe fra noenting fordi det ikke er noe som kan bære det med seg videre. Det er ingen som kan ivareta de minner som skapes i omgang med verden som et fysisk individ. Tapte minner og tapt tid. Tapte eksistenser og tapte muligheter traumatiserer det selvløse vesen. Det selvløse vesen taper det som egentlig allerede var tapt for lenge siden. Taper det som ble tapt da speilet knuste fordi en ikke lenger kjente igjen refleksjonen i speilet.

Slik flykter en til det ikke kan flyktes lenger og alt føles for alltid tapt.

Hva gjør en da?