GLEM EI DEG SELV

Jeg har glemt meg selv i mylderet av stemmer. Glemt at jeg eksisterer.

Desperasjonen stiger og jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Det hjelper ikke lenger å prøve.

Jeg har ropt, jeg har blottlagt meg. Jeg har forsøkt å gjøre som de andre som ønsker å vise seg. I alle forsøkene mistet jeg det aller viktigste, nemlig meg.

Jeg testet alt. Forsøkte å vise at jeg er som alle andre. Ville passe inn.

Tok på meg de maskene jeg trengte. Maskene som maskerte hvem jeg egentlig er. Som maskerte meg fra meg selv og tillot meg å fortsette søken etter aksept fra andre selv da det gjorde vondt. Selv da jeg ikke lenger forsto meg selv. Selv da jeg ikke lenger kjente igjen meg selv.

Jeg satte min lit til andre. De skulle vise meg hvordan jeg var. De skulle vise meg hvilke egenskaper ved meg selv som var gode. De skulle vise meg hvilke egenskaper som skulle undertrykkes og endres.

Andre skulle bestemme hvem jeg skulle være. Det var dette jeg ville da jeg la alt jeg trodde jeg hadde å tilby på bordet. Det var dette jeg ville da jeg blottla meg selv for å gi andre muligheten til å se meg.

For tenk om noen kunne se meg. Hvor fantastisk hadde ikke det vært?

Men samtidig som jeg la alt på bordet var det som skjedde at jeg tok på meg de maskene som ville gjøre flest mulig til lags. De maskene som flest mulig skulle ønske å se.

Samtidig som jeg blottla meg selv så pakket jeg meg inn i alle maskene. Alle maskene som skulle gjøre at jeg ble sett. Alle de maskene jeg måtte ta på meg da jeg ropte høyere og høyere. Da jeg brukte større og større bokstaver.

Jeg pakket meg inn i en falsk identitet. En identitet som ble skapt av desperasjonen etter å bli sett, for å bli forstått, for å bli akseptert.

Jeg pakket meg inn i en falsk identitet og nå har jeg glemt hvem jeg var. Jeg har glemt at jeg eksisterer i meg selv og ikke gjennom alle andre. Ikke gjennom alle andres oppfatninger av hvem jeg er. Ikke gjennom alle andres forståelse av hvem jeg er.

Jeg eksisterer ikke bare når jeg blir sett av andre. Jeg eksisterer i alle de maskene, i alle de bitene, jeg la på bordet.

Jeg eksisterer i alle de maskene jeg tok på meg da jeg la alt på bordet. Jeg eksisterer i blottleggelsen selv om jeg ikke blottla meg selv uten maskene på.

Ved å sette sammen alle puslespillbrikkene, alle maskene, kan jeg finne meg selv igjen.

Jeg kan finne meg selv i alle maskene. For jeg er i alle maskene selv om jeg ikke viste andre alt jeg var da jeg blottla meg selv med maskene på.

Jeg kan finne meg selv igjen der jeg mistet hvem jeg var. Jeg kan finne meg selv i alle maskene. I alle de representasjonene av meg selv som jeg skapte da jeg var på en desperat søken etter aksept og forståelse fra andre.

For der andre kun ser seg selv og glemmer alle andre, kan jeg gjøre begge deler. Jeg kan både se meg selv, og jeg kan se alle andre. Alle de andre som roper etter å bli sett. Alle de andre som ønsker at noen ut over dem selv viser dem hvem de er.

Jeg kan se meg selv i alle maskene og huske hvem jeg er på egenhånd. Jeg kan se meg selv. Jeg kan føle at jeg ønsker meg selv. Jeg kan føle at jeg står støtt i meg selv inne i mylderet av stemmer.

Jeg kan skifte fokus. Jeg kan ønske å utforske hvem jeg er. Jeg kan ønske å forstå meg selv bedre. Jeg kan ønske å huske meg selv. Å huske at jeg eksisterer uavhengig av hva alle andre sier og viser meg.

Jeg kan skifte fokus. Skifte fokus slik at jeg ikke higer etter at andre ikke glemmer meg.

Jeg kan hige etter å ikke glemme meg selv. Jeg glemmer ei meg selv.