FANTASIENS TRAGEDIE

Tenk å ha en evne som er så vakker som fantasi. En evne til å se for seg alt mulig. Både ekte ting og alt annet rart som ikke finnes i virkeligheten.

Tenk å ha et eget verksted, et eget atelier som du kan ta med deg hvor som helst og benytte deg av til enhver tid.

Tenk å kunne visualisere, forutse, skape, teste og nesten til og med gjøre inne i ditt eget hode. Inne i den plassen i vårt indre, i vår bevissthet, som vi kaller for Fantasiens sted.

Tenk å kunne la nysgjerrigheten slippes fri. Nysgjerrigheten kan fordomsløst utforske dine innerste og mest hemmelige tanker og ideer når du er på Fantasiens sted. Leke med hvordan du ser verden, utforske hvordan ting kan bli og hvordan ting kunne vært annerledes. Annerledes enn slik det er blitt.

Fantasien lar deg slippe unna det tunge i livet. Den lar deg få en pause fra en stressfull hverdag og en stressfull tid. Fantasien lar deg se en bedre fremtid ute smerte og stress. Den lar deg se en fremtid hvor du blomstrer, utvikler deg til den beste versjonen av deg selv. Til den du er ment å være.

Fantasien er grunnlaget for skapelsen av nye tanker, nye ideer, nye elementer til din eksistens.

Fantasien lar deg se forbi det som er. Den lar deg finne det som ligger bakenfor virkeligheten. Åpner dørene til noe større, noe ut over deg selv.

Fantasien lar deg se inn i Mulighetenes land. Et sted i din bevissthet hvor alt du tror, alt du ønsker, alt du vet, og hvor alt du har og ikke har finner sitt hjem.

Mulighetens land er grenseløst. Det er plass til alt her. Det er plass til alle håp, alle drømmer, alle engstelser, alle frykter, all desperasjon, all frustrasjon, alle begynnelser og alle ender.

Tenk å ha en så vakker evne som fantasi. Et mulighetenes land som er grenseløst og full av de utroligste ting. Et sted uten ansvar, uten begrensninger, uten fordommer. Uten hva en som skaper hindringer i hverdagen.

Hva gjør vi med alle disse uendelige mulighetene?

Vi ser for oss at alle våre håp og drømmer blir sanne. Ser for oss hvordan vi skal klare å oppnå våre mål.

Vi ser for oss en idealverden hvor vi er heltene i våre historier og bekjemper alle de onder som vi opplever og fiender vi møter i hverdagen.

Vi ser for oss den vi ønsker å være. Lager et ideal og ser for oss hvordan dette idealiserte selvet vil gjøre verden bedre og hverdagen fantastisk.

Vi ser altså for oss drømmer og håp som ikke nødvendigvis er oppnåelige i våre liv. Vi skaper ønsker og forventninger som vi tillegger oss selv i en allerede hektisk og stressende hverdag.

Vi skaper et jag om å bli noe, om å oppnå noe. Et jag som bevisstgjør våre feil og mangler som må endres for at våre idealer og drømmer skal kunne bli virkelige.

Vi skaper et fengsel. Et fengsel i Mulighetenes land på Fantasiens sted. Og vi fengsler oss selv i dette fengselet. Vi fengsler oss til våre drømmer, våre håp, våre idealer. Vi fengsles av våre forventninger.

Vi fengsles av våre forventninger om prestasjoner, fremskritt, endring. Vi fengsles av rammeverket som må bygges for å prestere, gjøre fremskritt og gjøre endringer.

Vi dømmer oss selv og skaper hindringer i et land hvor vårt indre skulle være fritt til å være nysgjerrig. Hvor vår bevissthet skulle kjenne på håpet, spenningen, på lykken.

I Mulighetenes land får våre fordommer opptre fritt. De opptrer fritt blant våre ønsker, håp og drømmer.

Det er fordommene vi har om oss selv som fengsler oss i Mulighetenes land. Som låser oss inne i en liten avkrok av Fantasiens sted.

Det er begrensningene vi tillegger oss selv som fengsler oss i frykt for å drømme for stort. I frykt for å ønske noe for mye.

Du skulle ikke tro at det finnes grenser i et grenseløst landskap, men det gjør det. Vi skaper disse usynlige grensene i fantasien. De skapes i vår frykt for å mislykkes. I vår frykt for å bli tråkket på. I vår frykt for å miste det vi allerede har. Alt det som vi har jobbet så hardt for.

Vi bygger oss selv et fengsel for å hindre forsakelsen av alt vi kjenner, alt vi holder kjært.

Samtidig forteller vi oss selv at vi ikke kan bedre, ikke fortjener bedre, ikke burde utvikle oss til å bli bedre. I frykten for å miste den lille tryggheten vi allerede har.

Men hva om tryggheten ikke er trygg? Hva om tryggheten ikke er trygg fordi den legger til rette for stress og smerte i hverdagen?

Fengsler vi oss inne i et fengsel skapt kun for en selv. Eller kan vi slippe oss ut av fengselet og utforske de uendelige mulighetene som vi kan skape med fantasien vår?

Er vi modige nok til å ha troen på oss selv og slik vandre hemningsløst utforskende i vår egen fantasi. Eller blir vi ofre for fantasiens tragedie hvor vi bygger et fengsel for å begrense oss selv i frykten for å ikke bli akseptert, i frykten for å miste alt, i frykten for å ikke evne å nå målene?

Tenk å ha en evne som er så vakker som fantasi. En evne til å se for alt mulig.

Tenk å ha et eget verksted, et eget atelier som du kan ta med deg hvor som helst og benytte deg av til enhver tid.

Tenk å fengsle seg her inne heller enn å utnytte fantasien og alle dens muligheter.

Tenk å begrense seg selv fremfor å blomstre.